Maritim arbeidsrett
Skipseiers ansvar for ubetalt mannskapslønn
Mannskapet på et lasteskip ble stående uten utbetalt lønn. Arbeidsgiveren, skipsmanageren, var insolvent, og kjeden av bareboat- og underbareboat-certepartier gjorde at hvert av selskapene kunne peke på det neste som ansvarlig. Sjømennenes krav ble stående uten noen adressat.
Advokatfirmaet rettet kravene også mot skipseieren, med hjemmel i handelssjøfartsloven, som fastsetter at mannskapets lønn er en driftsutgift for skipet og skal bæres av skipet.
Sakene ble behandlet av domstolene i landets maritime senter, der det på dette punktet var etablert fast praksis om at skipseieren ikke svarer for mannskapets lønn. Førsteinstansen avviste kravet i hver enkelt sak, og ankeinstansen stadfestet avvisningene, til sammen 46 rettsavgjørelser avsagt av samtlige dommerpaneler som behandlet sakene.
Advokatfirmaet ga ikke opp noen av sakene, og førte dem helt til Høyesterett.
Resultat: 23 kassasjonssaker, som samtlige endte i sjømennenes favør. Høyesterett, i begge sine sivile avdelinger og i ulike dommerpaneler, opphevet ankeavgjørelsene og tok kravene mot skipseieren til følge. Den tidligere rettspraksisen på området ble dermed satt til side.
Handels- og selskapsrett
Aksjonærrettigheter bestridt etter kapitalforhøyelse
To aksjonærer i et bulgarsk aksjeselskap ble stående uten dokumentene som materialiserer rettighetene deres: etter en kapitalforhøyelse nektet selskapet å utstede midlertidige sertifikater for de nyervervede aksjene til dem og å innføre dem i aksjeboken.
Under saken ble det anført mot dem en aksjebok som hadde manglet i årevis og først ble fremlagt på et senere stadium av saken, en påstand om at hele aksjeposten deres i mellomtiden var overdratt til en tredjepart, samt en notarialprotokoll som bekreftet at originalene av sertifikatene deres var tilintetgjort. Hver av disse innsigelsene ble tilbakevist.
Resultat: Søksmålene ble tatt til følge i sin helhet, og Høyesterett tillot ikke kassasjonsanke. Den beskyttede aksjeinteressen utgjorde over 20 millioner euro.
Tingsrett og arverett
Anerkjennelse av eiendomsrett ved kjøp gjennom en stråmann
I 2010 kjøpte klienten en produksjonsbase i et industriområde, en tomt med haller og lagerbygninger. Han forhandlet avtalene personlig med selgerne og betalte kjøpesummen til dem, men på grunn av utlegg som på den tiden var pålagt eiendommene hans, ble en nær slektning av ham innført som kjøper i de notarielle skjøtene. Det ble ikke utferdiget noe skriftlig motbrev mellom de to.
Åtte år senere døde personen som var registrert som kjøper. De øvrige arvingene hevdet at eiendommene var en del av arven. Klienten reiste søksmål med krav om å bli anerkjent som eier, og anførte at avtalene var inngått under personlig simulasjon med hensyn til kjøperen, og at den registrerte personen hadde vært en stråmann.
De eneste skriftlige bevisene var kvitteringer fra dagen avtalene ble inngått, der noen av selgerne bekreftet at de hadde mottatt kjøpesummen nettopp fra klienten. Ektheten og tidspunktet for utferdigelsen av disse ble fastslått ved rettslige håndskriftsekspertiser.
Første- og ankeinstansen avviste søksmålene på samme grunnlag: for at det skulle være tillatt å bevise personlig simulasjon ved vitneforklaringer, mente domstolene at det var nødvendig med to «begynnelser til skriftlig bevis», én for forholdet til selgerne og en annen for den interne avtalen med stråmannen. Et slikt andre dokument finnes av sin natur sjelden. Derfor ble forklaringene fra de avhørte selgerne ansett som utillatelige, og søksmålene som ubevist.
Advokatfirmaet førte saken til Høyesterett, som tillot kassasjonsanke på dette spørsmålet, som et spørsmål av betydning for rettsutviklingen. Retten fastslo at ett dokument som gjør simulasjonen sannsynlig, er tilstrekkelig, og at kravet bare gjelder tillatelsen til å føre vitneforklaringer, ikke den endelige konklusjonen om hvorvidt simulasjonen er bevist.
I stedet for å sende saken tilbake til ny behandling, avgjorde Høyesterett tvisten realitetsbehandlet: den vurderte selgernes forklaringer, sammenholdt dem med ekspertiserklæringene og de øvrige bevisene i saken, og fant simulasjonen bevist.
Resultat: Avgjørelsene fra de to foregående instansene ble opphevet, og søksmålene ble tatt til følge i sin helhet, med tilkjennelse av sakskostnadene for alle tre instanser. Avgjørelsen er endelig, og svaret på det aktuelle spørsmålet inngår i Høyesteretts praksis.
